The Bevis Frond

The Bevis Frond - Triptych (Woronzow 1988)

Triptych er en psykedelisk innertier! Nick Salomans enmannsprosjekt Bevis Frond lager psykedelisk musikk som ikke er utgått på dato. Med sitt tredje album Triptych overgår Nick sine inspirasjonskilder på en høyst personlig måte.

Han er råere og mer melodisk enn noen annet psykedelisk band og har i tillegg mengder med humor i det han gjør. Liker du Pink Floyd, Jimi Hendrix , Byrds og Britisk folk er dette absolutt noe for deg.

Nick Saloman er en langhåret og skjeggete gitarist med hundrevis av effektpedaler som gjør det meste selv fra sin lydisolerte kjeller. Hans mor er derimot med og synger på ”Hey Joe” og datteren på fire år trommer på plastkopper og synger på ”Debbie’s new song for drums”, utrolig sjarmerende og versjonen av ”Hey Joe” er helt rå.

"Tangerine Infringement Beak" er en 20 minutter lang sak med nedstrippa rock’n roll feedback og keyboard soloer. Platens første sang "Into the Cryptic Mist" er melankolsk og melodiøs i god Syd Barrett stil. Den tredje låten ”Lights are Changing” med tolvstrenget gitar har en Byrds hånd over seg.

Nick Saloman er utrolig produktiv og har alltid mengder av låter som blir vraket til sine albumutgivelser, dette medfører at at platene han slipper alltid kommer når de klare og det vil si proppfulle med gode låter. Han har sitt eget plateselskap Woronzow der platene blir gitt ut i tillegg til at han er med på gi ut den utmerkede undergrunns fanzinen Ptolemaic Terrascope.

Liker du denne Bevis Frond platen går du videre til den doble ”New River Head”.

"I'm probably the only person who really and truly doesn't care. The whole
point is so that I never have to work again. I want to have a nice life."
- Nick Saloman

Paul Pena

Paul Pena - New Train/ 2000 (1973)

Denne artisten lar oss sannelig vente, men ventingen er ikke forgjeves når musikken er like aktuell og bevegende selv etter 28 år i et mørkt skap.

Platen er hans andre og ble innspilt i 1973 sammen med utmerkede musikere, de mest kjente er Jerry Garcia fra Grateful Dead på pedal steel, Merle Saunders på keyboard og Ben Sidran, orgel og piano. Trommeslageren Gary Malabar har du sikkert hørt på Van Morrisons "Moondance", bassen ble traktert av Harvey Brooks fra supergruppen Electric Flag og bakgrunnsvokalene besørger The Persuasions. Paul Pena har en usedvanlig flott vokal og en intens og sjelfull gitarlyd. Han kan minne om Jimi Hendrix og Sly Stone i "Cosmic mirror" og "Venutian lady" har et drag av Van Morrison.

Paul Pena startet ut som bluesmusiker på sekstitallet og spilte i bandet til både T-bone Walker og John Lee Hooker for å nevne noen. Pena er en høyst original musiker som føler musikken sterkere enn de fleste.

Han oppdaget strupesang fra Tuva på 80-tallet og etter at hans kone døde lærte han seg denne helt spesielle måten å kunne synge opptil 3 toner samtidig. Denne fascinerende musikeren som er født blind begir seg ut på en reise til Tuva nord i Mongolia, en reise du kan oppleve i den prisbelønte dokumenttaren "Genghis blues", en fantastisk film som skildrer Pena som blir kalt "jordskjelvet" av de Tuvinske musikerne for sin dype, ressonante kargyraa stil. Et møte mellom kulturer og mennesker som opphever både tid og geografi. Dette er en plate og en film som kan anbefales til alle som er opptatt av tidløs musikk. Debut platen fra 1972 "Paul Pena" som ennå bare finnes på vinyl er også noe å lengte etter, jeg hatt den på ønskelisten i snart 20 år og leter fortsatt.

Iva Bittovà

Iva Bittovà - Bìlè Inferno (1997 Indies)

Tsjekkisk avantgarde musikk er kanskje ikke det du har mest av i platehyllen, men denne platen bør du skaffe deg.

Du forstår trolig ikke et ord av hva Iva Bittová synger om men tsjekkisk kan du lære deg en annen gang og la deg heller ikke skremme av ordet avantgarde for dette er mer enn som så.

Tenk deg Björk, Mari Boine, Marta Sebestyen, Kronos Kvartetten, Bartok, Meredith Monk, Laurie Anderson, Diamanda Galas, Le Mystere Des Voix Bulgares, Joni Mitchell eller kanskje Elias Akselsen, Nick Cave og Lene Marlin sammen på en annen planet. Musikken er vakker, trist, primitiv, avansert, folkelig, barnslig, fri og euforisk.

Bílé inferno er sigøynermusikk og popmusikk som du vil trampe takten til, den er arkaisk og sjaman aktig. Det er et nedstrippet musikalskt landskap som preges av repetisjon og overraskende vokale utfall, samtidig som den er sterkt melodiøs. Dominerende instrumenter er gitar, cello, fiolin, piano, kontrabass og diverse leketøy og andre ”ikke instrumenter”.

På denne platen samarbeider Iva med Vladimir Vaclavek som setter sitt preg med flott gitarspill som får tankene til britisk folkrock, Tom Cora bidrar med sin følsomme cello og et barnekor gir det hele et spontant utrykk på flere av sangene.

Iva Bittová er en markant, kompleks og grensesprengende original musiker som også har arbeidet med film og teater. Moucha er en av sangene som dette kommer sterkest til uttrykk, her bruker hun stemmen på en måte som hensetter deg til bablingen på et mentalsykehus og et besøk i Kurtz regnskog samtidig som det fortsatt er en veldig vakker sang, tro meg.

Det knirker I dører og du hører hvert minste pust på denne platen som er et glimrende utgangspunkt for å utforske den musikken du ikke trodde fantes.

Exuma - Exuma

Exuma - Exuma (Mercury 1970)

Skremmende bra! Det første du hører er en ulv som hyler, gresshopper, padder og tunge slepende skritt på en grussti.

Begynnelsen på en skrekkfilm? Så kommer bongo, bjeller og diverse rytme instrumenter inn og en stemme som messer:

"I came down on a lightning bolt
Nine months in my Mama's belly.
When I was born, the midwife scream and shout,
I had fire crystals coming out of my mouth.
I'm Exuma, I'm the Obeah Man!"

En akustisk gitar støtter det skeive kompet som rasler og stønner frem det skremmende budskapet.

Dette var den første platen til musikeren, poeten og maleren Anthony McKay fra Bahamas og New York, en plate som ingen visste hvor de skulle plassere enten det gjaldt radiostasjoner eller platebutikker og som en følge av dette altfor få fikk høre. Platen hadde heller ikke opplysninger om hvilke musikere som var med, ingen foto, bare et malt cover med en skrekkslagen skikkelse med "Exuma" risset inn i pannen. Hva slags musikk er dette? En gumbo av Mardi Gras, R&B, Bahamas, rock, Afrika, soul, voodoo og zombier. Jeg tenker på Roky Erickson, tidlig Dr. John (Gris-gris), Sly Stone, Captain Beefheart og primitiv folkemusikk når jeg spiller platen. For dere som liker psykedelisk garasje-rock kan det nevnes at vokalisten i the Blues Magoos, Peppy Castro er med på platen.

Ulike artister som Blixa Bargeld og Nina Simone var også fan av denne mannen som vokalt kan minne om både Richie havens og Fred Neil. Lytt selv:

"You won't go to Heaven,
You won't go to Hell,
You'll remain in your graves,
With the stench and the smell.
O Dambala, come Dambala."

Doug Sahm

Doug Sahm - The Return of Wayne Douglas (Tornado 2000)

Dette er ekte varer fra en mann som hadde et hjerte på størrelse med staten Texas. Nedstrippa og sjelfull countrymusikk av den gamle sorten, langt fra store hatter, hockeysveis, trange jeans og arenaer med laser og røyk.

Doug Sahm åpner med "Beautiful Texas Sunshine" på dette albumet som skulle bli hans siste, en låt og et album som hyller hjemstaten og countrymusikken.

Han har med seg et knippe utmerkede musikere på ståbass, steelgitar og fele som kan sin Lefty Frizzell og Hank Williams. Platen inneholder kjente låter som "Dallas Alice" og "Texas me" samt en utmerket versjon av Dylans "Love Minus Zero/No Limit".

San Antonios Doug Sahm var en levende jukebox fra han startet sin karriere som 9 åring og til han døde på et motellrom i New Mexico i 1999. En Lone Star hipster med langt hår og skinnskjegg som spilte cosmic country, Tex-Mex, polka, blues eller psykedelisk rock alt etter dagsformen. En unik artist som avsluttet med en av sine aller beste album "The Return of Wayne Douglas".

Adios Doug

Detroit Cobras

Detroit Cobras - Life Love and leaving (Sympathy for The Record Industry 2001)

Har du sansen for obskur soul og R&B perler fra 50-60 tallet som burde blitt hits? Her har du bandet som leverer varene med glødende fuzz og twang drevet frem av Rachel Nagys sexy, raspende whiskey-stemme

Jeg klyper meg i armen for å ikke tenke på Ronnie Spector fra Ronettes, Etta James, en kvinnelig Elvis eller jentene i Shangri-Las, men dette er giftig garagerock fra Detroit i 2001, og bandet heter selvfølgelig The Detroit Cobras.

De åpner sterkt med "Hey Sailor" som lukter sterkt av The Actions "Hey Sha-Lo-Ney", en fengende låt med V8 driv og tøff koring. Denne gjengen er like bra enten det er Mary Wells, Jackie Deshanon eller Otis Redding låter som får en omgang.

I "Boss lady" innleder Rachel med tekstradene "I’m the boss of the hot sauce…" her blir vi ristet frem på en bølge av tits and ass og du føler deg vekselvis hensatt til både jungel og illegal nattklubb på vei mot "…the promised land". Hun snerrer og maler som en stor farlig katt enten det er riff basert rock & roll eller en ballade som passer til den siste dansen. "Let’s forget about the past" er en Clyde McPhatters låt med et følsomt barpiano i bakgrunnen der hovedpersonen håper på en ny sjanse før han går til bunns i en brønn av sprit og anger.

The Detroit Cobras lager festmusikk enten du liker Motown, Punk eller The White Stripes som spiller inn på samme selskap.

Dead Moon

Dead Moon - Unknown Passage (Tombstone 1989)

Rått og primitivt i mono! Tenk deg at du putter Roky Erikson, The Kingsmen, Hasil Adkins og Sonics i en blikkboks og rister hard og lenge før du slipper ned en mikrofon og spiller inn resultatet i mono. Da får du noe som kan ligne Dead Moon.

Liker du tøff garasjerock og punk er dette et band blant de beste.

Dead Moon består av besteforeldrene Fred Cole, hustruen Toody Cole og ungutten Andrew Loomis 45 på trommer. Fred startet sin karriere som 13 åring for over 40 år siden i bandet Little Red Roosters, så Barracudas og Weeds, det minst ukjente bandet han var med i er kanskje The Lollipop Shoppe som du kanskje kjenner igjen fra psyk/punk samlingen "Nuggets: Original Artyfacts from the First Psychedelic Era 1965-1968" som forresten er et must i enhver platesamling.

Platen åpner showet med den forrykende "Dead Moon Night" Fred har sin høyst egne og ekspressive måte å synge på, et høyt og kavende toneleie men dette er mye av Dead Moons særegne sjarm og kjennemerke.

I låt nummer tre drar de ned på tempoet med den skranglete balladen "A Miss Of You". Glimrende! "I’m wise" er også en slik ballade i god Roky Erikson stil.

"Evil eye" her kommer Fred Coles desperat stemme og tøff gitar riktig til sin rett. Dette er ekte rock for de som aldri blir voksne. Et særegent band med et helt spesielt uttrykk som du aldri tar feil av. Får du ikke tak i denne platen så prøv " Stranded In The Mystery Zone" eller "Strange Pray Tell" med samme trio.

David Allen Coe

David Allen Coe - Once Upon A Rhyme (1974 Columbia)

Ikke et stygt ord om Willie Nelson, Waylon Jennings eller Johnny Cash men det var David Allan Coe fra Akron, Ohio som var en ekte ”outlaw”.

Willie Nelson røykte kanskje en joint i det Hvite Hus men DAC ville aldri ha kommet over terskelen med låttitler som: ”Nigger Fucker”, ”Pussy Whipped Again”, ”Cum Stains on the Pillow” og ”Don’t Bite the Dick.” Han så ut som en blanding av Sputnik, Hårek og Elvis på sitt mest degenererte.

Fra han var ni var han på kant med loven og det meste av ungdommen tilbrakte han i Ohio State Penitentiary. Han slapp ut i 1967, 28 år gammel med kroppen full av dårlige tatoveringer og hodet proppet med gode sanger og historier. Ferden gikk videre til Nashville i sin kombinerte hus- begravelsesbil. Men det var ikke lett å slå igjennom for en mann som opptrådte i Mel Tillis gamle paljettdekorerte sceneklær og en Lone Ranger maske, men The Mysterious Rhinestone Cowboy gjorde seg bemerket ved å skrive gode låter. Tanya Tucker fikk en hit med “Would You Lay with Me (in a Field of Stone)” og Johnny Paycheck sendte “Take This Job and Shove It” til tops på listene. Hans fjerde album ”Once Upon a Rhyme” fra 1974 er min favoritt, her har han blandt annet med seg Charlie McCoy på munnspill, Buddy Spicher fiolin og madolin, Reggie Young gitar og Pete Drake på steelgitar. Dette er en plate som viser en fullt utviklet låtskriver og artist som leverer sanger som er hugget i stein for evigheten. Det er ektefølte sanger om levd liv, sammen med låter som spiller på de fleste country klisjeene med mødre, tog, fengsel, alkohol, død og katastrofer.

Liker du Merle Haggard vil dette være midt i blinken for deg.

Butch Hancock

Butch Hancock - West Texas Waltzers & Dust-Blown Tractor Tunes (1978)

Butch startet sitt musikalske korstog i 1970 for å forsvare og gjenreise Williams/Guthrie/Rodgers tradisjonen og dens ære med kompisene Jimmie Dale Gilmore og Joe Ely i gruppen The Flatlanders.

The Flatlanders fra Lubbock Texas var som en av platetitlene antyder ” More a Legend Than a Band”, bandet var en økonomisk fiasko når de eksisterte men de fikk seinere en enorm innflytelse på alt. country bølgen som startet seinere på nittitallet. The Flatlanders gikk hver til sitt etter kassettutgivelsen fra 1972.

Butch åpnet et galleri i Austin, malte, fotograferte og skrev låter inspirert av landskapet han hadde rundt seg og solo debuten fra 1978 ”West Texas Waltzes & Dust-Blown Tractor Tunes” er et resultat av dette.

Platen er en gripende kjærlighetserklæring til musikken og naturen i the Lone Star State, en lyrisk og nedstrippet plate som både har en politisk og sosial bevissthet i god gammel Woody Guthrie tradisjon. Butch hadde selv vokst opp på et gårdsbruk utenfor Lubbock der mye av ungdommen ble tilbrakt i traktorsetet der han filosoferte og betraktet landskapet som både var grunnlaget for katastrofer og mat på bordet. Instrumentene som blir brukt på platen er munnspill og gitar, enkelt som tidlig Dylan men utrolig effektfullt for å underbygge tekstene.

Men platen handler ikke bare om sanger som ”Dry land farm” og ”I wish I was only workin”, men er like mye en hyllest til lørdagskvelden og ...let’s dance like the dickens to the West Texas Waltz...

Når du har hørt denne og ”Own & Own” fra 1989, bør du også sjekke ut soloplatene til de andre Flatlanders guttene.

Blossom Dearie

Blossom Dearie - Blossom Dearie (Verve 1957)

Be-bopens Betty Boop. Musikken svinger lett og uskyldig i kveldsbrisen, jeg tror hun lukter sommer og nyvasket tøy men la deg ikke lure, Blossom kunne spist to som deg til frokost om hun måtte ønske.

Blossom Dearie fra Catskills, New York fikk allerede sitt artistnavn av sin skotske far og norske mor ved dåpen i 1926, et navn lekent og varmt som musikken hun siden skulle fremføre. Hun synger som en ung og feminin utgave av Chet Baker og ser ut som en sexy småskolefrøken med sine store hornbriller litt på snei.

Blossom hadde før denne platen en periode i Paris som kabaret og nattklubbartist, men i 1956 var "The epitome of chic East Side New York back in town." Paris oppholdet gir seg til uttrykk på denne platen i "Comment allez vous" og "Tout doucement".

Blossom på piano og vokal er sammen med Ray Brown på bass og Jo Jones på trommer, en avslappet trio som gnistrer til på de rette plassene. Hun gjør intime versjoner av standard låter signert Rogers/Hart og Jerome Kern som passer utmerket til en cocktail en sein og varm sommerkveld på terrassen. Jazz perlene har alle et anstrøk av Broadway og Tin Pan Alley og er tidløse i all sin enkelhet.

På cd-platen får du også bonus sporet "Blossom's blues" fra 1959 som tidligere ikke er utgitt men som likevel er et av platens høydepunkter, en leken parafrase over "Billie (Holiday)'s Blues" der hun synger om å stjele andres menn "... My name is Blossom, I'm an evil evil woman but I wanna do a man so good..."

Blind Willie Johnson

Blind Willie Johnson - Dark Was The Night

Kanskje sitter i dag noen små menn med grønn gåsehud på ryggen og hører Blind Willie Johnsons "Dark Was the Night (Cold Was the Ground)”.

Denne ytterst gripende låten får kanskje de små grønne til å gjøre i buksene og dra enda lengre bort eller de tar kontakt for å høre mer blues og gospel. Hva vet jeg, annet enn at denne låten ble sendt ut i universet med Voyager 1 i 1977, sammen med en symfoni av Beethoven, en fuge av Bach, en indisk raga og noen andre former for menneskelig genialitet. For meg er denne og de andre låtene han spilte inn fra 1927 til 1930 noe av det råeste jeg kan tenke meg. Rett og slett overjordisk musikk

Blind Willie Johnson ble født nær Waco, Texas i 1897. Syv år seinere mistet han synet da stemoren kastet etsende lut i øynene hans for å hevne at hans far hadde gitt henne bank. OK, ikke særlig bra start på livet dette, men hans musikalske talent skaffet han heldigvis noen kroner i hatten. Han spilte guddommelig bluesgitar og brukte lommekniven på strengene noe som ga den karakteristiske klagende uttrykket.

Han var dypt religiøs og synger med en kraft og skremmende overbevisning ut sitt kall. En sandpapirstemme, der du hører angeren, skyldfølelse og ropet om frelse. Stemmen til Johnson har også blitt beskrevet som "the hellhound Robert Johnson feared". Ja dette er besettende musikk fra en primitiv viritous med en unik tilstedeværelse. Hør "Praise God I'm Satisfied", "Jesus Make Up My Dying Bed" og "John the Revelator", du kan bare ikke unngå å bli frelst av denne musikken. Råere gospel har aldri blitt sunget.

Beau Brummels

Beau Brummels - Introducing the Beau Brummels (1965 Autumn)

Den første og beste rivalen til The Beatles var fra San Francisco og het The Beau Brummels. Bandet slapp sin første plate ”Introducing The Beau Brummels” i 1965. Produsenten bak spakene og dansende i kontrollrommet var en ung Sly Stone. Sly Stone fikk maksimalt ut av bandet.

De ble en umiddelbar sensasjon med sin første singel ”Laugh laugh” håret ble lengre og det meste ble mer animert, med opptreden i TV-shows som Shindig og Hullaballoo og endeløs turnering. De var mer enn Hyperaktive popgutter Popmusikkenstredemølle , dette merker vi allerede tendenser av og hører du ”Bradley’s Barn” deres svar på "Sweetheart of the rodeo” fra 1968 der country og folkrøttene kommer ut i full blomst.

En annen glemt perler er ”Triangle” fra 1967 deres svar på Beach Boys ”Smile”.

Etter –65 var det slutt på hit låter og interessen for bandet dalte, Warner tok over, de sluttet å turnere pga. Ron Elliotts helseproblemer og den kommersielle delen av karrieren tok seg aldri opp igjen.

Badfinger

Badfinger - No Dice (Apple 1970)

Dette er ingen Beatles rip-off men et powerpop mesterverk som står stødig på egne bein. Rock’n’rollbandet Badfinger gjør her akustiske ballader og catchy poplåter med en autoritet og sensibilitet som få matcher.

No Dice var Badfingers andre album der bandet slår knock out på sin første utgivelse ”Magic Christian Music” en plate som var bra men ikke står distansen ut på samme måte som dette fantastiske andre albumet.
Platen åpner med Peter Hams rocker ”I can’t take it”, en låt som viser hans unike sans for melodi samtidig som den nye gitaristen Joey Molland sper på med noen tøffe Keef riff. Låt nummer 5 ”No Matter What” er en klassisk powerpop låt i samme gate som Big Star, ”Blodwyn” har en countryrock feeling over seg og ”Without you” er liker vakker som den er trist. Trist er også skjebnen til Peter Ham som henger seg i garasjen i 1975, Tom Evans tar sitt liv i 1983. Dette bandet kunne blitt det nye Beatles hadde det ikke vert for all uflaks og personlige tragedier i bandets kjølvann. Dette kan du lese mer om i boken ”Without You – The Tragic Story of Badfinger” av Dan Matovina. Men først og fremst er dette et band som skal høres og liker du denne platen så er ”Straight up” som kom i 1971 et must og låten ”Just a chance” fra platen ”Wish You Were Here” fra 1974 må være blant de tøffeste powerpop låtene som finnes. Er Beatles og Big Star blant dine favoritter vil du elske Badfinger!

Brinsley Schwarz

Brinsley Schwarz - Please don`t ever change (1973 United Artists)

Paul McCartney var fan, men det alene førte ikke til suksess for Brinsley Schwarz.

Dette er et sjarmerende band jeg gjerne ville booket til min favorittpub. " Please Don't Ever Change" er kanskje ikke den første platen som nevnes når man snakker om Brinsley Schwarz, men er etter min mening like bra som "Nervous On The Road" fra 1972 og "New Favourites" fra 1974.

Platen er en samling av singler, konsertopptak og radioinnspillinger fra tidlig syttitall som ble festet til vinyl på vei fra en pub til en annen. Bandet serverer en herlig blanding av funky r&b, soul, country og jordnær pop og rock. Brinsley Schwarz' pubrock la grunnlaget for band som Dr. Feelgood, Ducks Deluxe og punken som skulle komme noen år senere.

Foruten sjefen Brinsley Schwarz besto bandet av den nå ikke helt ukjente bassisten og låtskriveren Nick Lowe, Ian Gomm på gitar, Bob Andrews på piano og Billy Rankin på trommer. Platen åpner med Gomms låt " Hooked On Love" som svinger som bare faen. Lowe serverer klassisk r& b i sangen "I Worry (About You Baby)". I tittellåten " Don't Ever Change" hyller de Goffin & Kings låtskriverkunst. " Home In My Hand" skrevet av den glemte rockeren Ronnie Self er en liveinnspilling fra Hope & Anchor som rister godt i god MC5-tradisjon.

"Play That Fast Thing" er pubrock på sitt beste, musikken er løs og ledig og det svinger som bare Jerry Lee. "Speedoo" er en opptempo doo wop-låt med koring og høy humorfaktor, og bandet er så samspilte at selv den mest stivbeinte hopper på dansegulvet.

The Pirates

The Pirates - Out of their skulls (Warner 1977)

Tenk deg en mer aggressiv, hesere, råere rockabilly utgave av Lemmy fra Motörhead da har du Johnny Spence på bass og vokal.Bak slagverket og i regnet av sin egen svette sitter en gorilla av en mann i bar overkropp med navnet Frank Farley. Så har vi den ølfeite, hårete sjørøverkapteinen Mick Green som svinger riff-sverdet for rockens hellige treenighet. Dette er The Pirates.

Disse middelaldrende mennene er samspilte til tusen og spiller intens, tett, rå og energisk rock som om det skulle være deres siste desperate kamp før skuta gikk til bunns.

Det hele startet som Johnny Kidd and the Pirates, Englands rock'n'roll alibi fra slutten av femtitallet. The Who var oppvarmingsband og store fans. Johnny Kidd dør tragisk i en bilulykke i '66 og bandet oppløses.Mick Green sløser bort 5 år i Las Vegas med Engelbert Humperdinck.10 år går og gutta kommer sammen for noen eksplosive konserter som skulle legge grunnlaget for platen ”Out of their skulls”.

Pete Townshend og Dr. Feelgood's Wilko Johnson var allerede store fans og det samme ble et uttall av pub-rockere og punkere som opplevde bandet live.

Første del av platen er et live opptak fra The Nashville Rooms i Kensington der de åpner med ”Please Don’t Touch” fra ’59, Mick Green slynger ut riff og soloer fra rockens bakgård som ingen annen kan. Neste låt ”I Can Tell” er klassisk Bo Diddley, videre en rå instrumental versjon av Mancinis ”Peter Gunn”, Johnny Burnettes ”Lonesome Train”blir ristet av skinnene før de kommer til ”Shaking All Over” den beste Britiske rock’n’roll låten ever?

Andre delen av platen er fra det ikke helt ukjente Rockfield Studios i Syd Wales. Her får musikkindustrien sitt i ”Gibson Martin Fender”, ” Don't Munchen It” handler om non-stop turnering. De gjør Rufus Thomas groovy ”Do The Dog” og avslutter med “You Don’t Own Me”.

Lonnie Mack

Lonnie Mack - The Wham of that Memphis man (Fraternity 1963)

Low down, funky, butt-kickin' roadhouse rock'n'roll. Det er hva denne platen handler om.

En hvit gitarist som er svartere enn Jimi Hendrix. Dette er skitten, svett og kåt dansemusikk, musikk med det ene beinet i 30-tallets Beale Street og det andre i elektriske rock'n'roll. En desperat utgave av Booker T & The MG's, med en gitarist som blør fra fingrene og synger slik at den mest hardbarkede soulfan får tårer i øynene.

Lonnie Mack fikk sin første gitar når han var fire år og vokste opp med countrymusikk, rhythm and blues og gospel fra den lokale menigheten i Harrison. Han slutter skolen etter et slagsmål med læreren og kjøper seg sin andre gitar i 1958 en Gibson Flying V. Med denne gitaren forsørget han seg som musiker i studio og på konserter bak legender som Freddie King og James Brown. 22 år gammel får han en hit med instrumental låten "Memphis" som han plukket fra B siden på en Chuck Berry singel. Dette er gjennombruddet og første spor på denne platen. Men Lonnie var ikke bare en utrolig gitarist, han synger som en svart gud på "Where there's a will there's a way" som du kanskje har hørt med The Blind Boys of Mississippi som heller ikke la fingrene imellom når det gjaldt intensiv og sjelfull sang.

Men det skal bli enda bedre, hør bare på "Why" som er min favoritt. Lonnie er her ensom, fortapt og uttrykker dette på en hjerteskjærende måte. Koringen og blåserekken underbygger dette samtidig som vår mann faller ned på kne og utstøter i desperasjon: "Sometimes I get so lonely...". Høydepunktene står i kø på denne platen enten du liker soul, blues eller bare musikk som på en magisk måte løfter deg.

Dwight Twiley band

Dwight Twiley band - Sincerely (1976 Shelter)

Dwight Twilley og Phil Seymour fra Tulsa, Oklahoma møttes etter å ha sett "A Hard Days Night" sammen med sine yngre brødre.

De var begge Beatles-fans og fant fort kjemien, derfra var veien kort til Dwights kjeller, der de sammen lagde demoer og hundrevis av sanger under navnet Oister. De hadde det samme magiske "det" som Phil & Don Everly, Paul Simon & Art Garfunkel og – de som de beundret mest – John Lennon & Paul McCartney.

Men Dwight og Phil utviklet sin helt særegne stil. Etter en tur innom platestudioet Sun fikk de tips om å bli litt røffere i kantene, sangen fikk mer ekko, rytmene ble mer rockabilly, men musikken var fortsatt pop. De tok med seg erfaringen fra Memphis og et lass med sexy, sjelfull powerpop til Los Angeles for å søke lykken. Det varte ikke lenge før de hadde kontrakt med Shelter records, og debutsingelen "I'm On Fire" kom sommeren 1975 og havnet på Billboards top 20.

Det meste luktet suksess når debut platen "Sincerely" kom i 1976. Dwight Twilley Bands miks av Merseyside-pop og Sun-rockabilly var snadder for kritikerne, og havnet på mange årsbestelister. Det var likevel vennen Tom Petty på samme selskap, som skulle bli tilgodesett med promotering og markedsføringsbudsjetter og som gjorde karriere. Like fullt er "Sincerely" et av 1970-tallets aller beste album.

Andreutgivelsen "Twilley Don't Mind" er en perle, som har en røffere livefeeling. Solo- platen "Twilley" fra 1979 er kanskje like bra som debuten, men mangler Phil – som nå sto på egne bein. Har du Carl Perkins, Raspberries, Big Star eller Beatles blant dine favoritter, vil du ikke bli skuffet av Dwight Twilley.

The Silos

The Silos - The Silos (RCA 1990)

Denne er en selvfølgelighet for alle dere som setter pris på americana.
Bandets tredje, den med fuglen på framsiden, inneholder noen skvetter Buddy Holly, en aning R.E.M, the Replacements og en neve The Band.

The Silos var et av Keef Riffhards favorittband da platen kom ut, og
har du like god smak som Lord Richards the Dartford Devil.
vil denne platen også være noe for deg.
Sjefen, sangeren og gitaristen i bandet, Walter Salas-Humara, hadde
etter noen år planen klar for oppfølgeren til klassikeren "Cuba" fra 1987.
"The Silos" blir unnfanget i det falleferdige Florida Theatre i småbyen
Gainesville der den spilles inn live på den gamle scenen og i
nærliggende korridorer. Platen har et jordnært, tilbakelent uttrykk som produksjonsmessig kan føre tankene til Cowboy Junkies "The Trinity Sessions".
Det er organisk rock'n roll med tunge trommer og gitarer som skjener i
vei. Men de vakre balladene er i flertall der blåsere og strykere gjør
jobben uten å dominere lydbildet.
Låten "Out of town" får meg til å tenke på både Randy Newman og Bruce
Spring-steen. På "The Only Story I Tell" har de med seg Mose Allisons
datter Amy
som deler vokalen med Salas. Vakkert! Nyanser av ulykkelig kjærlighet
er til stede i de fleste låtene, her som i "I'm Over You":
"I'm gonna phone her, but not today
I'm gonna write her, but not today
Today I'm gonna be Driving down Highway 441 with the windows down
A beer in one hand, the radio blasting
My old needs I won't recognize
I'm Over You"

13th Floor Elevators

13th Floor Elevators - Easter Everywere (International Artists, 1967)

Dette er platen for dere som ønsker en påsketur lengre opp og ut enn både Sirdalen og Jotunheimen. Easter Everywhere med 13th Floor Elevators fra 1967 er et psykedelsisk mesterverk fra fem Texanere med Roky Erickson i spissen.

Ok, gleder du deg til Yes-sound, bluesrock med lange gitarsoloer eller tekster om Hobbiter kan du allerede pakke sammen og dra på hyttetur, dette er 60talls punk, lyder fra Midt-Østen og det yttre rom godt dyppet i forbudte kjemikalier. Du kan nesten høre Rokys hjerneceller poppe som popcorn på denne platen selv om han synger “…If you fear I'll lose my spirit/Like a drunkard's wasted wine/Don't you even think about it/I'm feeling fine.". Han følte seg dessverre ikke like fin noen år etter, men platen er like fin selv 38 år etter den første gang ble utgitt og produsert av Kenny Rogers bror. Gitarene skjener og flyter inn og ut av lydbildet sammen med bandets kjennemerke, Tommy Halls elektriske kanner som låter som bølgeblikk av plast eller små grønne menn som kaster opp: wibbawibbawibbawibba …og …flobbleobbleobbleobble. Det høres kanskje for vilt ut men det hele er melodisk og visse spor er faktisk i god Dylan tradisjon.

Roky Ericksons intense og sjelfulle stemme formidler denne påskereisen med stor autoritet. Har du sansen for Arthur Lee og Brian Wilson psykedeliske utflykter og liker garagepunk og Dylan vil 13th Floor Elevators være noe for deg.

God Påske!

James Booker

James Booker - Resurrection of the Bayou Maherajah (Rounder 1993)

James Booker var en paranoid, enøyd, tannløs og homofil junkie, som
spilte piano som en gud.

Mannen de kalte «the bayou maherajah» var New Orleans svar på både
Liberace og Glenn Gould. Ja, James Booker var bedre enn de fleste, og dette
sier ikke lite når man kommer fra en by som har fostret tangentstorheter som
Fats Domino og Professor Longhair.

Booker kunne spille piano, men andre deler av livet behersket han ikke
like godt. Hva dette kom av er vanskelig å si, men han ble påkjørt av
en ambulanse som barn. Likevel ble ikke hjernen verre skadet enn at han
hadde fotografisk hukommelse, og lærte et utall språk skriftlig og
muntlig. Utallige timer med klassisk piano som barn høres i måten Booker spiller
på, han blander uhemmet vill boogiewoogie med små sidesprang til
klassiske pianostykker.

Han synger ikke som en engel, men det er personlig og uttrykksfullt.
Booker har heller ikke mange egne plateinnspillinger, men artister som
Lloyd Price, Aretha Franklin og B.B. King har hatt gleden av hans raske og
følsomme fingre. Vi kan derfor glede oss ekstra mye over disse
innspillingene, som er et ekstrakt fra seksti timer med liveinnspillinger fra perioden
mellom 1972 og 1982.

Opptakene er gjort på den shabby musikerbaren Maple Leaf, som i
perioder var hans andre hjem. Og det er også først og fremst live man skal
oppleve James Booker. Høres det interessant ut med et uhøytidelig barbesøk med
Chopin, Thelonious Monk og Fats Domino, så har du et godt utgangspunkt
for å like denne platen.

The Loud Family

The Loud Family - Plants And Birds And Rocks And Things (1992 Alias)

Plants And Birds And Rocks And Things" byr på 19 uforglemmelige
popperler.

For Scott Miller er det like selvfølgelig å lese James Joyce, som det er å lage sanger med geniale hooks i bøtter og spann. Dette er intellektuell, kompleks pop. På "Plants And Birds And Rocks And Things" finner du psykedeliske Beach Boys-harmonier sammen med underfundige samples av regn, vind og fuglekvitter, hakket og kuttet som i en Burroughs-roman.

The Loud Family er lekne og eksperimentelle, men har like fullt melodiene i fokus. Bladet Rolling Stone beskrev resultatet slik: "Som om Thomas Pynchon skulle skrive for Big Star" ? en treffende karakteristikk. Scott Miller, sjef og låtskriver i Loud Family, er ingen ny mann for dere som har hatt et øre til amerikansk gitarpop fra 1980-tallet. Han ledet Game Theory gjennom seks fine album (blant annet suverene "Lolita Nation" ).

Millers tekster er ofte personlige, humoristiske og kryptiske betraktninger over livet. Min favorittlåt på denne platen er "Take Me Down (Too Halloo)", som begynner med teksten: "It was a perfect day for a suntan/Take me down/Take me down". Sangen bygges på genialt vis videre opp, og fortsetter med en fantastisk koring som minner sterkt om T-Rex. En annen kanonlåt er "Idiot Son", som med sine tunge trommer og killerrefreng er nesten over før den har startet. Fantastisk! Jeg vil bare ha mer når Miller synger: "Maybe just that plants and birds and rocks and things could justify my day".

Leon Russell

Leon Russell - Hank Wilson's Back (Shelter 1973)

Hank Williams er ikke den eneste country-helten som heter Hank. Dette er min hemmelige Hank.

Claude Russell Bridges (artistnavn Leon Russell) startet allerede som 14-åring å spille på klubber. Han backet Ronnie Hawkins & The Hawks, varmet opp for Jerry Lee Lewis, var en viktig brikke i Phil Spectors studioband og arrangerte Ike & Tina Turners klassiker " River Deep, Mountain High".

Russels første soloplate kom på hans eget selskap, Shelter Records, i 1970. På samme tid bidro han på plater av Joe Cocker, George Harrison, B.B. King, Eric Clapton og Bob Dylan.

I 1973 tok han en uventet og krapp sving inn til Nashville med sitt alter ego, Hank Wilson. Det var kanskje ikke det safeste for en kommende rockestjerne å gi ut en coverplate med country og bluegrass låter, men heldigvis var kjærligheten til musikken sterkere enn fornuften.

"Hank Wilson's Back" var Leons hyllest til countrymusikken, arrangementene er enkle, og han spiller med en nerve og innlevelse som få topper. Musikerne er gamle ringrever som gjør sitt ytterste sammen med denne langhårede rockeren, og det hele høres ut som om det er spilt inn på et fuktig nachspiel. Og dette ville ikke vært et hvilket som helst nachspiel. På platen spiller Billy Byrd (fra Ernest Tubbs Texas Troubadours), fantastiske steelgitarister som Curly Chalker og Peter Drake og J.J. Cale.

Låtvalget er fra øverste hylle, og Leon "the master of space and time" Russell bruker her alle klassiske knep og triks for å få deg til honkytonk-nirvana med sin skeive, vakre stemme.

Slim Gaillard

Slim Gaillard - Laughing in rhythm (Verve 1946-54)

Hello-orooni
Liker du Pippi Langstrømpe, bebop, Cuba og Spike Jones, er kanskje denne gale mannen noe for deg.

Bulee Gaillard, som han egentlig heter, ble født 1916 i Detroit. Selv påsto han hardnakket at han ble født på Cuba, og at han som gutt ble gjenglemt på en kai i Kreta av sin far som var sjømann. Han prøvde seg som profesjonell bokser, var pilot i US Air Force og jobbet på et likhus samtidig som han smuglet sprit og kjørte lastebil.

Artistkarrieren startet han tidlig på 1930-tallet i et vaudevilleshow, der han steppet og spilte gitar (samtidig). Han spilte bebop med Charlie Parker og Dizzy Gillespie. Jack Kerouac beskriver den eksentriske kultfiguren Slim i «On The Road» som «this tall, thin Negro with big sad eyes who's always saying 'Right-orooni'». Han ler, hikster, klukker som en høne og bjeffer som en hund, og det kan like gjerne være arabisk, hebraisk eller noe som lignet på svensk.

Men uansett hvor uforståelig det er, så er det rytmisk og fullstendig logisk når Slim, laidback og cool, resiterer menyen fra en armensk/libanesisk restaurant backet av bongos. Hans merkevare er «språket» vout, en cocktail av jive, nonsensord og hipsterslang.

Han var på topp i 1945 med «Cement Mixer (Put-ti Put-ti)» men den surrealistiske og frenetiske jivesangeren Slim gikk av moten som så mye annet. Han kunne ikke lenger forsørge seg på å synge «Three Handed Boogie», «Cuban Rumbarini» eller «Drei Six Cents». Men hvem vet, kanskje blir «Cement Mixer (Put-ti Put-ti)» igjen en hit denne sommeren, og alle vil rope: «Great-orooni... fine-ovauti... hello-orooni... bourbon-orooni... all-orooni».

Nervous Norvus

Nervous Norvus - Stone Age Woo

Go ape!
Dette er rockabilly på apestadiet, fra en av mine favorittaper: " Singing" Jimmy Drake, bedre kjent som Nervous Norvus.

Nervous Norvus hanglet seg gjennom livet ved å lage demoer i garasjen for håpefulle låtskrivere. De sendte tekster og melodier, og han sendte en tape tilbake med sin tolkning. En sang for sju dollar og to for elleve. Den tidligere lastebilsjåføren fra Oakwood, California var 44 år i 1956, da han sendte sin egen demo til sin favoritt-DJ, Red Blanchard i Hollywood.

"Tooling down the highway doing 79, I'm a twin pipe papa and I'm feelin' fine". Låten var "Transfusion", en manisk katastrofelåt med høy promille og lydeffekter av svidd gummi, glass som knuses og stål som bøyes. Red sendte demoen videre til Dot Records, som ga den ut slik som den var.

For mange ble dette vel sterk kost, og flere radiostasjoner nektet å spille den, selv om den havnet som nummer åtte på Billboard Hot Hundred. Nervous Norvus fikk blod på tann og spilte raskt inn en annen låt i samme gate, "Ape Call": En låt om prehistorisk seksualitet med Tarzan-hyl og tekstlinjer som "Pterodactyl was a flying fool/just a breeze-flapping daddy from the old school... But a mama dactyl could sure make him drool."

Nervous føler han er på sporet, og følger opp med "The Fang". Her har en kar fra Mars oppdaget de jordiske gleder: "I'm feeling just like a new-born colt/I'm gonna hit these chicks like a Martian jolt/cuz I'm a red-hot daddy with a thousand volts/I'm the Fang." Dette ble dråpen for Dot Records, som heller satset på å promotere Pat Boone.

Lefty Frizzell

Lefty Frizzell - The One and only (Columbia 1959)

Lefty Frizzell revolusjonerte countrymusikken da han på begynnelsen av femtitallet ble stjerne over natten.

Lefty var 22 år da «If You've Got The Money Honey» og «I Love You A Thousand Ways» gikk rett til topps på listene. Hans egenartede sangstil ble en mal for generasjoner av countryartister, som etter ham skulle dra sjelen ut av sine egne sanger på samme måte om han sang «way-yaays», «day-yaays» og «layyaate».

Lefty forklarte sangstilen slik: «When I sing, to me every word has a feeling about it. I had to linger, had to hold it, I didn't want to let go of it.» Like motvillig som han slipper ordene i sangen ønsker han å miste sin kjære Alice, selv om han gjorde sitt aller beste for at dette
skulle skje.

Lefty drakk tett og havnet ofte i trøbbel. Han sviktet sine nærmeste mer enn en gang, og skrev sangen «I Love You A Thousand Ways» til sin kone da angeren, skammen og skyldfølelsen ble uutholdelig. Hans sanger er ektefølte kommentarer fra et levd liv. Hans egen happy-go-lucky framtoning med flashy dresser og honkytonklåter har alltid et vemod og en melankoli i seg, og dette er noe av det som gjorde Lefty til «The one and only».

Lefty var et forbilde for mange av dagens store: George Jones ble sendt hjem fra sin første innspilling for han lignet for mye på Lefty. Merle Haggard skrev «That's The Way It Was In '51», Willie Nelson lagde platen «To Lefty, From Willie» og Dallas Frazier skrev «Hank And Lefty Raised My Country Soul». Lefty drakk seg i hjel i 1975, 47 år gammel. Hadde han gjort dette tidligere hadde Hank fått enda større konkurranse.

Moon Martin

Moon Martin - Shots From a Cold Nightmare (1979 Capitol)

Tidløst og kraftfullt: «I was born in a bass drum, brought up by a guitar.»

Med denne tekstlinjen og et hett og funky rock 'n roll-driv åpner «Shots From A Cold Nightmare», som var 28-åringen Moon Martins solodebut.

I ryggen har han et samspilt powerpop-komp bestående av Gary Valentine fra Blondie på bass, Phil Seymour fra Dwight Twilley på trommer, Willie Alexander på piano og produsent Craig Leon (Ramones og Blondie) som også spiller keyboard.

Moon spilte rockabilly som tenåring i hjembyen Altus i Oklahoma før han flyttet til Los Angeles, der han jobbet som studiomusiker og samarbeidet med storheter som Linda Ronstad, Gram Parsons og Del Shannon. Han startet country-rock bandet Southwind som ble mest kjente som oppvarmingsband for The Byrds og The Flying Burrito Brothers.

Jack Nitzsche oppdaget låtskriveren Moon Martin og lot Mink DeVille gjøre en versjon av Moons «Cadillac Walk». Alt lå til rette for Moon, men når du ser ut som en krysning av Andy Warhol og Warren Zevon må du definitivt ha litt flaks ? noe Moon dessverre ikke hadde.

Platen inneholder en haug med powerpopperler, geniale tre minutters noveller som blir levert med tøffe riff og rødglødende gitarer. Han har en flott, personlig stemme som suppleres av damekoring på de rette stedene. Det er spor av rockabilly, soul og Memphis' femtitall her, men dette er først og fremst tidløs popmusikk som vil appellere til alle som liker Nick Lowe og Elvis Costello.

The Toms

The Toms - The Toms (Black Sheep 1979)

"The Toms" er en klassiker blant oss powerpop nerder og alle dere som nektet å gi opp håpet om et nytt Beatles eller The Who.
Denne platen har helt siden den kom ut i 1979 vært på toppen av ønskelisten til de som jakter på amerikansk powerpop fra seint syttitall.

Få hørte den da den kom ut i 1979 og flere blir født hver dag uten å kjenne til dette essensielle bandet, men ryktet har alltid sirkulert og interessen for dette kultbandet har holdt seg sterkt selv om du må betale mye om du er så heldig og finner originalplaten.

Band og band fru Blom, på vokal: Tom Marolda, gitar: Tom Marolda, trommer: Tom Marolda, bass: Tom Marolda, piano: Tom Marolda, produsent: Tom Marolda, distribusjon: Tom Marolda…

Alle mann i angrep, dette var powerpopens dreamteam, eneste svake ledd var det siste som var Tom Marolda som businessmann.

Enmannsband ender som oftest med en katastrofe, men det finnes unntak og The Toms er er unntaket som bekrefter denne regelen. Tom spilte inn denne platen over tre dager hjemme i sitt kjellerstudio og resultatet slår lufta ut av meg!

"The Toms" åpner med låten "Let’s be friends" en umiddelbar låt som vil få den mest sedate til hoppe opp og ned på dansegulvet. Låt nummer to "You must have crossed my mind" en ballade som får deg til å sveve.
Sang nummer tre "It’s needless" kunne vert en Beatles klassiker.

Det gnistrer av de gode melodiene, Toms uttrykksfulle vokal og de inderlige og direkte tekstene. Liker du The Shoes, Raspberries og Badfinger vil du elske dette.
Er du poppfanatiker? Skaff deg denne juvelen! Eller ta turen til Musikkbiblioteket på Sølvberget.

Molly O'Day

Molly O'Day - Molly O'Day and the Cumberland Mountain Folks (Bear family

Molly O'Day er damenes svar på Hank Williams. De var begge pionerer og hadde korte men betydningsfulle karrierer, men det er beinranglet fra Alabama som alle husker.
Livet er definitivt ikke rettferdig, men i dag er det Mollys dag.

Lois LaVerne Williamson ble født 9 juli 1923 i en av de mer avsidesliggende bygdene i Appalachia nærmere bestemt McVeigh, Pike County i Øst Kentucky. Hennes mor var dypt religiøs og hennes far var mer kjent for hjemmebrenning enn arbeidet i kullgruvene.

Under oppveksten hørte hun på hillbilly radio og lokal ”Mountain music” sammen med sine brødre. Patsy Montana var et forbilde men Molly skulle utvikle sin helt personlig stil med sin tjukke nasale twang.

Parallellene til Hank Williams er mange og begge har den samme brennende kraften i sin musikk, men der Hank er preget av usikkerhet og desperasjon er Molly ”optimistisk”, streng og religiøs. Hun synger alltid med ektefølt overbevisning enten det er tåredryppende sentimentale sanger eller de med et sterkt religiøst budskap. Disse fantastiske innspillingene fra 1946-51 er så rå og hypnotiserende at ingen kan forholde seg likegyldige til dem. Molly O’Day’s popularitet trigget hennes nervøse legning og stressnivå mer enn det gagnet hennes eget selvbildet. Streben etter rikdom og berømmelse og opptredener utenfor kirken var noe som ikke var lett å forene med hennes Gudstro og dette ble enda sterkere da hun på toppen av sin karriere i 1951 utviklet tuberkulose og innspillinger og opptredener måtte kanselleres.

Det er få innspillinger og opptredener etter dette, men disse innspillingene har inspirert flere enn Loretta Lynn og Patty Loveless og bør være et must for deg som liker rå sjelfull countrymusikk.

Tim O’Brien

Tim O’'Brien - Two journeys (Howdy Skies Records 2001)

En god whisky, fyr i peisen og denne platen, så er den mørke høstkvelden reddet

Tim O’'Brien er en sjelfull musiker og låtskriver som på denne personlige platen forlater bluegrass og amerikansk folk til fordel for å utforske sine Irske røtter.

"Two journeys" er hovedsakelig innspilt i Nashville, der han har hatt med seg topp musikere fra både Irland og USA.

Tim O’Brien trakterer selv mandolin, bouzouki, fele og gitar, som han har god erfaring med fra sitt tidligere bluegrass band Hot Rize. Han er også en sanger av dimensjoner.

"Two journeys" har et intimt og varmt lydbilde med en flott dynamikk og smakfulle arrangemanger der vokal og instrumenter kommer tydelig frem.

I åpningslåten "Turning around" hører vi bluegrass toner, men lengre ut i platen blir det irske preget mer og mer tydelig, der du automatisk tramper takten til en flott jig som i "Paddy Fahey’s/Garret Barry’s/The Cliffs of Moher".

"Demon lover" er en magisk låt der Karan Casey hjelper til med vokalen. Teksten til denne sangen er over 300 år gammel, men er like spooky den dag i dag.

"What does the deep sea say?" er en trist låt som handler om en grav på havets bunn, Tim spiller her bouzouki

Tittellåten "Two journeys (Deux Voyages)"komponert av Dirk Powell og Christine Balfa er en av platens høydepunkter. Her veksles det mellom cajunfransk og engelsk i denne vakre låten som er en hyllest til Dewey Balfa og cajun kulturen i sydvest Louisiana og dens røtter i Europa.

Platens siste låt er "Norwegian Wood (this bird has flown)"

Her er George Harrison’s sitar byttet plass med fløyte og fele. Det er her ikke langt fra Liverpool til Dublin.

Dette er en plate for deg som både liker Shane Mcgowan og Bill Monroe.

The Derailers

The Derailers – Jackpot (Watermelon 1996)

Howdy, folks!
Til alle dere tilhengere av genuin honky tonk country gjør dere klare for litt ”rump-thumpin’, shindiggin’, hullaballooin’ hoe-down”

The Derailers er arveprinsene av positiv ”upbeat” honky tonk country som allerede har gjort kong Buck av Bakersfield rangen stridig. Dette rødglødende og dampende toget har forlatt skinnene for godt med sine 250 energiske spillejobber i året. Har selv opplevd disse gutta live på bygda, og jeg kan love deg at når til og med bibliotekaren setter bootsene på dansegulvet så er det musikk som rocker.

Denne platen har en spontan ”live-følelse” som produsenten Dave Alvin (Blaster) har klart å formidle på en superb måte. Rytmeseksjonen har skiftet fra plate til plate men barndomskammeratene Tony Villanueva og Brian Hofeldt har holdt bandet gående. På denne platen plukker Vic Gerard stødig på bassen og Lisa Pankratz holder takten bakerst på trommene.
”Jackpot” inneholder alt det du kan be om fra den tårefylte breakin up sangen ”Vision to dream on”, til den drivende country rockeren ”Jackpot” som er platens tittelkutt og handler om han som gjør det stort i kjærlighetens lotteri.
”Swan song” er en sang om konfliktfylt kjærlighet med tekstrader som“ "I punched a hole in the wall beside our bed - misguided passion that was aiming for your head" ”Huff!
Bandet er pop, det er rock og det er definitivt country. ”I’m your man” er en låt som har et snev av The Fab Four og kanskje et Bakerpool/Liversfield sound om noe slikt finnes. Gitarene og sangprestasjonene er utsøkte ”Jackpot” er rett og slett en forbannet bra plate, Punktum.

The Louvin Brothers

The Louvin Brothers - Satan Is Real (1960 Capitol)

Satan lever: Dette er en sterk og vakker plate, som vil få den mest hardhudede til å tenke på dommedag.

Countrymusikken har mange legendariske brødre: Stanley-, Delmore-, og Monroe-brødrene er bare noen av dem. Aller best synes jeg The Louvin Brothers er.
Gram Parsons, Johnny Cash, og Emmylou Harris har alle hyllet brødrene med innspillinger av deres sanger på sine egne plater.

Tenorene Charlie og Ira Louvins musikk holder den dag i dag, selv om det er mer enn førti år siden den ble spilt inn. "Satan Is Real" fra 1960 er en av The Louvin Brothers aller beste plater. Dette er faktisk en plate du kan nyte utelukkende på grunn av coveret. På coverbildet bak Louvin-brødrene lyser en glødende kullhaug, og der troner Satan sjøl i rød papp.

Dette er ekte country, ispedd en god håndfull gospel. Platen er full av desperate låter der synd og død er et gjennomgående tema. Høydepunktet synes jeg er "The Christian Life", som The Byrds også spilte inn på sitt album "Sweetheart Of The Rodeo".
Tittellåten "Satan Is Real" er ektefølt, hør bare på hva brødrene synger: "It's sweet to know that God is real ... but, sinner friend, Satan is real too, and hell is a real place." Det er redsel og fyllenerver som preger de flammende vokalene og det enkle banjo- og gitarkompet. Det er rått og vakkert! Ira var sterkt plaget av alkoholisme, og døde få år etter sammen med sin fjerde kone i en bilulykke.

Likevel er det er alltid et håp: "The River Of Jordan" og " Higher Power" er låter som signaliserer renselse og muligheten for å bli løftet opp.

Rubinoos

Rubinoos - Rubinoos (Beserkley 1977)

Dette er en sommerplate for deg som liker popmusikk med gode melodier og rock'n roll i bunnen. Rubinoos har en ungdommelig sjarm som har tålt tidens tann på samme måte som Beach Boys og Beatles.

Debut platen til Rubinoos er rett igjennom genial, fra åpningskuttet "I think we're alone now" til siste låten "I never thought it would happen". Gruppen delte skjebnen med mange andre fantastiske poppband og fikk aldri sitt store gjennombrudd selv om de tilsynelatende hadde alt som skulle til. Liker du Big Star, Badfinger, Tod Rundgren, Raspberries, Dwight Twilley ...og kanskje ABBA og Oasis da er dette noe mindre kjente bandet noe for deg.

"I think we're alone now" skulle bli låten som skulle markere bandet på hitlistene på samme måte som Tommy James & The Shondells gjorde det i 1967. Rubinoos fikk låten med på Billboards singelliste i 3 måneder men så var det slutt, selv om alle platens kutt hadde fortjent å bli en hit. "Rock and Roll is dead" er platens tøffeste låt med råe gitarer og bred beinstilling, "Memories" er en ballade som fungerer som den perfekte avslutning på dansegulvet. "Peek-A-Boo" er 1977 versjonen av doo-wop gruppen The Cadillacs hit, her med skumle grynt, mye humor og flott koring.

På cd utgaven får du også med deg låten "I wanna be your boyfriend" fra 1979. "Hey you, I wanna be your boyfriend, don't you know I wanna be your number one…".

Keith Moon tyngde i trommingen og himmelsk koring. En essensiell sommerplate!

Johnny Paycheck

Johnny Paycheck - The real Mr. heartache

Kriminell country.
Som marinegast forsøker han å slå i hjel en offiser. Sympatisk? Nei, men Johnny Paycheck laget utrolig musikk.

Synderegisteret fortsetter. Etter drapsforsøket sitter Paycheck inne to år, og forsøker å rømme to ganger. På slutten av sekstitallet arresteres han for innbrudd, på syttitallet dømmes han for sjekkforfalskning og forulempning av en flyvertinne. På begynnelsen av åttitallet er han tiltalt for voldtekt, men blir ikke dømt. I en barkrangel noen år senere setter han en kule i hodet på en mann, med ordene "I don't like you. I'm going to mess you up."

Denne platen er et funn for alle som liker countrymusikken rå og renskåret. "The Real Mr. Heartache" samler det beste fra Paychecks innspillinger fra sekstitallet. Synd og svik, sex og sprit er kjente temaer for Paycheck, og du får full valuta for pengene her, med låter som "Motel Time Again" og "(Pardon Me) I've Got Someone To Kill" .

Hardbarket country som dette gjør bare et fåtall med troverdighet. Paycheck var kompis med George Jones, som bekostet begravelsen da Paycheck døde blakk. De var drikkebrødre og sjelsfrender, og fikk både det verste og beste ut av hverandre.

Denne musikken var det ingen som ble rike av, men innspillingene står seg den dag i dag. Ønsker du mer Paycheck kan du gå videre til " The Soul & The Edge: The Best of Johnny Paycheck", som tar for seg hans innspillinger på sytti- og åttitallet.

The Schramms

The Schramms - Walk to Delphi (OKra Records 1989)

En undervurdert liten juvel for deg som liker R.E.M.

Vaktmesteren og lærervikaren fra Long Island, Dave Schramm startet Walking Wounded i 1986, dette bandnavnet viste seg å være opptatt så det ble arbeidsnavnet the Schramms som ble værende da de ga ut debutplaten "Walk to Delphi" i 1989.
Dave Schramm og denne gjengen fra Hoboken, New Jersey, var som skapt for intelligent folkpop blandet med en god porsjon indirock og alternativ country twang.

Denne platen blir aldrig kjedelig, gitarene veksler mellom å låte Nashville, NY urbant som Tom Verlaine og andre ganger som britiske Richard Thompson. Låtskriveren Dave Schramm hadde både erfaring fra kultbandet Human Switchboard og kritikerfavorittene Yo La Tengo. Han har også bidratt på plater med Peter Holsapple, Chris Stamey, The Replacements, Freddy Johnston, Soul Asylum, Richard Buckner, Whiskeytown, Hank McCoy og flere andre. En ettertraktet mann med andre ord.
Mr. Schramm er en flott låtskriver med en poetisk åre og et eget særpreget litterært univers inspirert av ulike forfattere som Emily Dickinson og Philip K. Dick. De hadde R.E.M's hitpotensiale, men det ville seg ikke slik.

Mange av låtene er fengende samtidig som de har en mørk undertone. Eksempler på dette er den nydelige balladen "He Has Got a Gun", "Out of the Earth" og "The Way Some People Die". I "Let down later" hører man tydelig Stones inspirasjonen. Platens eneste coverlåt Tom Paxton's fine "Everytime" får et nytt liv med dette bandet som låter som en blanding av Dream Syndicate og Palace Brothers.

Dette er en plate som mange bør få gleden av å oppdage.

Lee Clayton

Lee Clayton - Border Affair (Capitol 1978)

En fantastisk plate fra begynnelse til slutt. Sangene er små perler av noen historier fra et levd liv med en sårhet og inderlighet som du ikke kan unngå å bli berørt av.

Piloten og forfatteren Lee Clayton ble aldri en Waylon eller en Willie.
Lee Clayton fra Oak Ridge, TN overlevde tre år i det amerikanske flyvåpenet fra 1966-69, der han fløy RF101 Voodoo også kjent som "the widow maker". Han landet i Nashville, skrev låter og hang ut sammen med Waylon Jennings som fikk en hit med Claytons "Ladies love outlaws" i 1972. Hans flotte debut plate "Lee Clayton" solgte derimot dårlig og Clayton fikk sparken fra MCA.

Skuffelsen var stor og han isolerte seg i ørkenen det neste året, men han kom sterkt tilbake og lagde mesterverket "Border Affair" sammen med den distinkte irske gitaristen Philip Donnelly.
En fantastisk plate fra begynnelse til slutt. Lee Clayton er poetisk, usentimental og autentisk. Hans sanger er små perler av noen historier fra et levd liv med en sårhet og inderlighet som du ikke kan unngå å bli berørt av. Skal jeg beskrive musikken må det være at Lee Clayton låter som en rocka utgave av Townes Van Zandt.

Platesamlingen din er ikke komplett uten "Border Affair" og "Naked Child" som kom året etter.

Sam Cooke

Sam Cooke - Night beat (RCA 1963)

Tragedien Sam Cooke: Mr. Soul, sangerenes sanger.

11 desember 1964 tar Sam Cooke med seg den prostituerte Elisa Boyer til 3 dollar motellet Hacienda i LA, samme kveld blir han skutt av den 55 år gamle natteportieren Bertha Franklin som føler seg truet da han i fylla tar seg inn på hennes kontor for å lete etter Elisa, sine klær og pengene som har blitt stjålet. Noen måneder i forkant av dette dør hans lille sønn i en tragisk drukningsulykke.
Tidligere samme år spiller han inn "Live At The Harlem Square Club" en av tidenes beste live plater som først blir utgitt 22 år seinere. Sam Cookes siste år har det meste av nedturer men inneholder også høydepunktet i hans produksjon "Night beat". "Night beat" var hans svar på Sinatra's "In The Wee Small Hours", denne platen var bare enda mer inderlig og utleverende. Sam Cooke har full kontroll, dette er hans plate, en samling mørke sjelfulle bluesorienterte sanger. Stemningen er intim og du føler deg hensatt til en nattklubb etter stengetid.

Prestesønnen Sam fra Clarksdale, Mississippi har med seg en combo som lar sangeren være i sentrum. De åpner med "Lost and lookin’" som setter standard for resten av platen der stemmen støttes av enkle basslinjer og en diskret cymbal i bakgrunnen. Låten er fantastisk, og Sams stemme gudommelig. Sin egen "Mean old world" har han tidligere gjort sammen med gospel gruppen The Soul Stirrers, dette er nattens versjon. Et uventet låtvalg er "Little red roster", dette er ikke Howlin' Wolf eller Stones men Sam Cooke som gjør denne tøffe låten til sin egen.

Dette er en plate du spiller når alle andre sover.

Matthew Sweet

Matthew Sweet –- Girlfriend (Zoo 1991)

Matthew Sweet fra Nebraska er nyskilt, nyforelsket, blakk og uten platekontrakt, han har mistet sine gitarer og platesamling.

Teenage Fanclub slipper "Bandwagonesque". La’s er der med låten "There she goes" og kjenningsmelodien fra Friends "I’ll be there for you" er underveis.
Alt ligger til rette for totalt powerpop herredømme, hadde det ikke vært for Kurt og grunge.

Zoo records oppdager Matthews demo, og gir ut mesterverket "Girlfriend", en plate like vakker som filmstjernen Tuesday Weld som pryder fremsiden. Men denne platen er ikke bare vakker, musikken har en romantisk glød samtidig som den speiler en mann med angst og store sjelekvaler.
Lydbildet er tørt, rått og upolert, et særpreg som gitaristene Robert Quine (Richard Hell) og Richard Lloyd (Television) gir platen sammen med kompisen Lloyd Cole.
Blant platens beste kutt finner du "Winona" som har en herlig country-feeling, "I’ve been waiting" som er moderne Byrds-pop og "Divine intervention" med sitt skjærende Television sound.

Dette er utvilsomt nittitallets beste pop-plate.

The Real Kids

The Real Kids - The Real Kids (Red Star1978)

Boston punk med gode melodier!
Det er rått og tøft, men har samtidig en powerpopnerve med klapping og koring på de rette stedene.

Det er rock’n roll party på gang når John Felice roper ut "Well I was driving around Boston looking for a place just to shake my ass don’t wanna hear no disco gotta hear something out of my past…Do the boob"

Låtskriver og gitarist John Felice var som 15 åring med i legendariske the Modern Lovers. Inspirert av helter som Eddie Cochran, Rolling Stones, Little Richard og MC5, forlot han Jonathan Richman & Co. for å starte the Kids som snart fikk et rykte som et fabelaktig liveband. The Kids ble til the Real Kids og gikk i studio og lagde denne platen som skulle bli den første og siste med denne besetningen.

Det hele er et fyrverkeri av spilleglede, energi og gode låter. Kompisen Jeff"Monoman"Conolly fra DMZ og Lyres går bananas på tangentene til Frankie Fords "Roberta". De gjør heller ikke skam på Buddy Hollys "Rave on" og Eddie Cochrans "My way". Dette er musikk som hører hjemme i en bowlinghall med iskald drikke og volumknappen på 11. Det er vanskelig å plukke en låt fra platen men "All kindsa girls" er en favoritt som også har inspirert band som Rancid og Replacements.

Liker du the Undertones og Ramones er dette bandet midt i blinken for deg og ønsker du mer bør du sjekke ut DMZ som også kommer fra Boston.

Jimmy Webb

Jimmy Webb - El Mirage (Atlantic 1977)

Klassisk låtskriverkunst.
Har du sansen for Elton John, Randy Newman og Burt Bacharach er "El Mirage" midt i blinken for deg, ønsker du enda mer tar du også med deg samlingsplaten "Archive".

Om du ikke kjenner Jimmy Webb kan jeg nesten garantere at du kjenner noen av hans sanger. "By the Time I Get to Phoenix", "Wichita Lineman", "MacArthur Park", "The Moon Is A Harsh Mistress" og geniale"The Highwayman" som åpner denne platen.

"I was a highwayman
Along the coach roads I did ride
With the sword and pistol by my side
And many a young maid lost her baubles to my trade
And many a soldier shed his life blood on my blade
They fin'lly hung me in the spring of '25
But I am still alive"

Jimmy Webb har parallelt med suksessen som låtskriver hatt sin egne lille artistkarriere med sine hengivne fans som har kjøpt platene og møtt opp på konsertene der låtene ofte har blitt fremført på en enkel og rufsete måte.
"El Mirage" kom i 1977 og var hans sjette og beste album, han har her med seg en ikke helt ukjent produsent med navn George Martin. Blant musikerne er det kjente navn som Lowell George på gitar og Herb Pedersen på banjo.
Låtene blir fremført med utgangspunkt i hvordan de ble til med piano og sangen i fokus. Det er strykere og blåsere med i lydbildet og det hele er gjort på en smakfull og elegant måte som støtter opp under de 11 perlene han har med på denne platen.

George Jones

George Jones – - The Grand Tour (Epic 1974)

Syttitallets beste countryplate!
En fantastisk plate for fraskilte trailersjåfører men også for deg som tør ta steget fra alternativ countryrock til hjertet av countrymusikken.

George Jones når et kreative høydepunk med "The Grand Tour" fra 1974, her tar han countrymusikken til nye høyder med sin fantastiske vokal, en stemme som formidler alle sider av et levd liv. George drikker tett og kvinnen i hans liv Tammy Wynette pakker og drar julen samme år. Åpningslåten "The Grand Tour" sier det meste: "She tore my world apart…How she left me without mercy and left me takin nothing but her baby and my heart".

På "The Grand Tour" fungerer det optimalt med George Jones beintøffe honky tonk country sammen med Billy Sherrills raffinerte Nashville sound der urbane strykere er valgt fremfor feler i western swing tradisjonen. Strykerne kommer inn på de rette plassene, som melk og honning er de kontraster til Mr. Jones fantastiske stemme som kan vri smerte, sorg, lidenskap og sinne ut av gråstein. Det finnes ikke et eneste svakt spor på denne platen. Det er rolige ballader med en underliggende desperasjon og fortvilelse. Han er ikke bare en sanger men en sanger som kryper under huden på lytteren og gjør sangen til sin egen enten det er sjalusi og besettelse som i "She’ll love the one she’s with" eller i mer positive up-tempo låter som "The Weatherman". The Jordanaires gjør settingen komplett med sin koring på "Pass Me By (If You’re Only Passing Through)".

Dette er ikke overfladisk countrypop men stor kunst. Hank Williams ville vært stolt.

Roky Erickson

Roky Erickson & the Aliens - The Evil One (415 Records 1981)

Platen som ville fått Charlie Manson til å gjøre i buksene.
Det er ikke en satandyrkende svartmetallgutt men en skrudd legende som spiller skikkelig rock'n roll. "Click Your Fingers Applauding the Play"

Roger "Roky" Kynard Erickson fra Dallas Texas vokste opp på en diett av Kinks, Stones, SF-tegneserier og B-skrekkfilmer, sammen med en gjeng halvkriminelle småbrødre og en dominerende, kristenfundamentalistisk ex-operasanger av en mor.

Roky dropper ut av high school og slipper sin første singel i 1965 "You're Gonna Miss Me", noen måneder seinere var han frontmann i det legendariske garage-psykedelia bandet 13th Floor Elevators.
500 LSD tripper seinere får han et dårlig råd. Han ble rådet til å spille gal for å slippe en fengselsstraff. Dette gjorde han litt for godt og ble diagnostisert som schizofren og sperret inne på Rusk State Hospital i Austin TX. der han fikk gjennomgå alt unntatt lobotomering. Etter 3 ½ år med elektrosjokker og mengder med tunge medisiner fikk Roky permisjon for å gå i studio sammen med produsenten Stu Cook og bandet The Aliens.

Stu Cook tidligere bassist i Creedence Clearwater Revival hadde full hyre med å holde Roky fokusert de timene de hadde til rådighet, men tiden ble brukt godt. Med skjenende gitarer fra Duane Aslaksen og kompakt tromming av Fuzzy Furioso sparker Roky sammen med sine Aliens i gang sin egen B-film. Musikken er rå velspilt rock’n roll, med en intens og sjelfull vokal. Platen har et lass av kanonlåter "I Think Of Demons","Creature With The Atom Brain", "Night Of The Vampire", "Two-Headed Dog", "Don't Shake Me Lucifer, og "Bloody Hammer". Låtenes tema speiler godt hva den godeste Roky var opptatt av.

Dette er en sjelden god plate som jeg lett spiller høyere enn hva naboene setter pris på.

The Flamin Groovies

The Flamin Groovies - Teenage Head (Kama Sutra 1971)

"They are perfect mixtures of 1967 Rolling Stones and 50’s Sun label rockabilly sound spiked with a tinge of San Fransisco acid."

For deg som har ”Sticky Fingers” og ”Exile On Main Street” som favoritt plater.
”Teenage Head” er et Killer album av dimensjoner. Rett og slett en av de aller beste rocke platene noensinne.

Flamin Groovies fra San Francisco var ingen hippier, stilen var London cool og soundet Memphis og Detroit. De flyr til New York sammen med produsent Richard Robinson og spiller inn dette mesterverket der de får hjelp av Jim Dickinson på piano og deler av Nitty Gritty Dirt Band.

De sparker igang med "High Flyin’ Bird", snerrende og tøff rock’n roll vokal fra Roy Loney og rå twang og slidelyder fra gitarist Cyril Jordan som har vridd knappene til 11. Neste nummer "City Lights" er mer nedpå countryblues. Låt nummer tre er platens eneste cover, her er det Randy Newman som får riff ristet sin "Have You Seen My Baby?".
Før støvet får lagt seg snur jeg plata og Groovies girer ned og gir full gass med "Teenage Head". "I’m a a monster / gotta revved-up teenage head / TEENAGE MONSTER!/ California born and bred". Loneys vokal vibrerer av ungdommelig frustrasjon, angst og sinne, Jordan maner demonene frem med sin gitar mens et truende munnspill ligger i bakgrunnen.
"32-02" er er en hyllest til Robert Johnsons 32-20 Blues. Tøft piano og akustisk blues gitar."Evil Hearted Ada" er rockabilly med fantastisk Elvis-vokal og Sun sound. De avslutter med "Whisky Woman" som er Groovies svar på Stones "Wild Horses".

Etter "Teenage Head" skaffer du deg "Flamingo" og "Shake Some Action" med samme gruppe.