Guns, girls and guts

Sam Peckinpah’s “Bring me the head of Alfredo Garcia” 1974

En mektig godseier har oppdaget at hans datter er gravid med en av hans menn, Alfredo Garcia. Godseieren blir rasende og ønsker Garcias hode på et fat.

Benny spillt av Warren Oates er en amerikansk bar/bordell-pianist strandet i Mexico. Den ensomme og alkoholiserte antihelten Benny blir involvert i jakten på Alfredo Garcias hode som allerede ligger i jorda. Det blir et blodig kappløp med andre dusørjegere der Benny ender opp med det stinkende hodet som han ønsker skal sikre sin fremtid, et utopisk ønske for en mann som uavhengig av økonomi har fremtiden bak seg.

Filmen fikk særdeles blandet mottakelse når den kom, Wall Street Journal kalte filmen”Grotesk, sadistisk, irrasjonell, obskøn og innkompetent”
For meg er dette et mesterverk på lik linje med ''The Wild Bunch'' (1969) og ”Pat Garrett & Billy the Kid”(1973).

Dette er en meget personlig film for "The hard-living, straight-talking maverick" Peckinpah som på mange måter gjennomgår den samme reisen som Benny gjør i filmen, sterkt preget av sine egne alkoholproblemer og indre demoner.

Og for deg som er musikkinteressert kan du jo også få med deg at både Kris Kristoffersen og Donnie Fritts dukker opp underveis.

Peckinpah: ''I did 'Alfredo Garcia' and I did it exactly the way I wanted to. Good or bad, like it or not, that was my film.''

2008 Favoritt

Pete Molinari - A virtual landslide (Damaged Goods)

Dette er den platen som utvilsomt har blitt spillt flest ganger hjemme hos meg i 2008.

Molinaris debut plate Walking off the map som kom til ved hjelp av Billy Childish i 2006 var også veldig bra selv om det tok en stund før jeg fikk taket på hans særegne stemme (tenk deg en krysning mellom Patsy Cline og Dylan).

A virtual landslide vokser etter hver gjennomlytting og når låtene først kommer under huden på deg er du hekta.
Molinari skriver utrolig bra låter, tenk deg tidlig sekstitalls og Greenwich Village, men Molinari blir aldrig retro han er en fornyer av trubadur tradisjonen.

Platen er spilt inn i London-studioet Toe-Rag med analogt utstyr som gir en varm og nært lydbilde. I Came Out Of The Wilderness er første låt og setter standard for resten av låtene som kommer fra denne fantastiske platen.

I Came Out Of The Wilderness kan du høre her:

">


Intervju med Pete Molinari

Les mer på Wikipedia eller besøk hans hjemmeside / myspaceside



"Molinari's voice and haunting melodies left me feeling that the musical void in the British music scene
will most definitely be filled. He can follow in the footsteps of Dylan and Guthrie" ­ NME

"A singular talent....his distinctive voice and guitar establish him as a Medway Hank Williams.
Worth investigating." - UNCUT

"The soul of American music distilled into the voice of a Cuban-heeled greaser from the Medway Delta" ­ THE GUARDIAN

"An extraordinary new British talent...4.5/5" - THE SUN

"A spellbinding, wondrous voice....an amazing album - STOOL PIGEON

"Young, finger-picking, country-blues marvel Molinari has a thrillingly ambiguous voice...
Virtual Landslide is an actual triumph" - TIME OUT

"A superbly realised piece of folk blues heartache" - MOJO

"Sweet-voiced blues-folk...a cherishable artefact even before you fall under the spell of the actual music" - NME

"Love me"

Sangeren Lux Interior fra Cramps har nylig tatt kvelden og hva passer vel bedre enn å hylle en av hans store inspirasjonskilder.

Jerry Lott med artistnavnet The Phantom ble født nær Mobile, Alabama i 1938 men det skulle drøye til 1958 før han spilte inn denne forrykede rockabilly låten.
Du kan selv forestille deg inspillingen av denne testosteronfylte bomben:
"I'm telling ya", Lott continued, "it was wild. The drummer lost one of his sticks,
the piano player screamed and knocked his stool over, the guitar player's glasses were hanging sideways over his eyes."...og slik låter galskapen også, hør selv:



Dette er ROCK og det var The Cramps også. Lån Cramps fantastiske konsert film fra 13 juni 1978 "Live at Napa State Mental Hospital" dårlig lyd og en skjelvende kameramann er ikke det minste feil en dag som denne. Kaos og galskap. Sa jeg Rock'n Roll.



Lux Interior : ”Somebody told me you people are crazy, but I´m not so sure about that, you seem to be alright to me”.